Carsten Holt er en kjent skikkelse i Grenlands-området som har holdt på med musikk og rock i mer enn tyve år, og som nå er klar med sitt andre soloalbum. Debuten som kom sent i 2014, Break Down Free, mottok strålende kritikker på ulike blogger og i lokalavisene. Albumet fikk særlig mye skryt for sitt varierte uttrykk, den gode produksjonen, og ikke minst for sine gode låter. Referanser som ble tatt i bruk var Elvis Costello, Neil Young, Matthew Sweet, Hank Williams og The Kinks. Christoffer Kid Andersen var produsent på den første skiva, og spilte bl.a. gitar og orgel. Det var dessuten han som hadde samlet sammen en gjeng dyktige studiomusikere som utgjorde bandet, og skiva ble spilt inn i hans Greaseland Studios i San Jose, California.

Når Cesh nå slipper sin andre soloplate så har han ikke endret på suksessformelen. Kid Andersen har de samme oppgavene, kona Lisa Leuschner Andersen korer, trommeslager Jason Hansen er med, og Kim Wild har også denne gangen bidratt på tekstfronten. «Never change a winning team» har mye for seg, og Holt har kun valgt å ytterligere krydre det som allerede funker. Ei blåserekke skaper feststemning på utvalgte spor, mens ei fele har funnet veien til to låter. Med andre ord, Mundania Street er akkurat så eklektisk som vi forventer at et album fra Cesh skal være.

Et gjennomgående tema på debutalbumet var vanskelig kjærlighet. Denne gang er den røde tråden de dagligdagse og rutinemessige livene våre, og hvordan vi kan endre på det. På vei mot denne løsrivelsen må det tas vanskelige valg, og det blir tunge stunder nå og da, alt beskrevet i ulike melodiske drakter.

Melodiene er nok en gang av det utsøkte slaget. Det åpner i powerpopterrenget med låtene «A Good Life» og singelen «Deaf, Dumb And Blind». Men, her er det herlig driv i rockerne «Six Churches» og «Rare Monk Shot Me Down», samt utsøkte soulperler som «Mundania Street» og den funky «Assistance». Cesh vet dessuten å roe ned, noe han gjør på avsluningssporene på begge sidene, med henholdsvis «Pills And Pension» og «Ramblin’ Heart». «Lara», er ei countryperle som trigger alle de gode vibbene, de som kommer fram når band som Uncle Tupelo, Levon Helm eller Gene Clark står for soundtracket.

Snakker vi om årets beste norske utgivelse? Musikkbloggen The Wilhelmsens mener det, «10/10». Det gjør sannelig Terje Hanstad hos Dust Of Daylight óg, han presenterer «årets album» allerede i august.